Dette er i grunn et arkiv-innlegg som jeg er ganske sikker på at jeg har postet før. Tenkte likevel å ta det opp igjen, rett og slett fordi jeg vil at dere som leser bloggen skal vite hvor jeg står i forhold til alkohol og narkotiske stoffer. Enklere blir det ikke. 

OK, here we go again. Alkohol driter jeg på en måte litt i. Ungdommer som drikker seg drita hver eneste helg bryr jeg meg ikke særlig mye om. Jeg mener: det er deres problem når hodepinen dreper dem dagen derpå - men på en annen måte driter jeg ikke i det. Ubeslutsom? Skeptisk. Det finnes faktisk flere her i Norges land enn vi tror som sliter med alkoholproblemer. Tenk, det kan likegodt være din kjæreste nabo, eller  moren til bestevenninna di. Poenget er at ting ikke alltid er som det ser ut som, og alkohol er absolutt ikke greit når det blir et problem! Alkohol i riktige mengder, synes jeg faktisk er helt greit.

Narkotika derimot, det er mer alvorligere enn alkohol. Ikke fordi det kan bli et større problem enn hva alkohol kan påføre, men fordi jeg mener at narkotika ikke bør inntas i noen former eller mengder. Dette er også mye mer enn hva tiggerne vi ser på Oslo's gater. Jeg bestemte meg som 13 åring at jeg aldri i hele mitt liv noen gang skal tenke tanken om å prøve dette - og det står jeg fremdeles for. Jeg skal helt seriøst ligge i kista, og noen skal kunne si: hun prøvde aldri narkotika. Kall meg paranoid, og jeg vet det ikke er så farlig og dramatisk som jeg skal ha det til - men dette er rett og slett bare et valg jeg har tatt. Jeg kunne aldri tenke meg å prøve det, men når det kommer til narkotika og den slags så har jeg så mye jeg skulle ha sagt, og enkelt og greit: ikke begynn å diskuter det med meg en gang. Jeg kan telle på en hånd av mine egne nærmeste venner som har de samme synspunktene som meg, og som ikke har vært borti det før. "Det er ikke farlig, så jeg skjønner ikke hva du har i mot det", sier de gang på gang. INGEN, absolutt ingen vil noen gang kunne påvirke meg til på noen måter å skulle gjøre noe så dumt, eller noen gang prøve. I-n-g-e-n. 

Ja, da har jeg jammen meg uttrykket meg om alkohol og narkotika på bloggen også! Hurra. La meg høre hva DU synes om både alkohol og narkotika - hva slags forhold har du? Har du satt deg noen "mål"?

Det er så urettferdig når så unge mennesker som Daniel plutselig går bort fra oss. Jeg oppfordrer alle til å melde seg inn i >denne< minnesiden for Daniel for å støtte alle pårørende. Da jeg hørte hva om hva som hadde skjedd ble jeg helt målløs. At en så fantastisk gutt skulle miste livet på en så urettferdig måte kan ikke beskrives med ord.
 

Under følger med en film som ei god venninne av Daniel laget, som jeg absolutt synes dere burde se.
Hvil i fred.
 

Dette var statestikken min for et år siden. Målet mitt på denne tiden var å bli best - enkelt og greit. Den dag i dag, står ikke prioteringen om å bli best på lik linje. Da jeg gikk tilbake i arkivet til januar 2011 måtte jeg klø meg i huet - jeg har faktisk aldri skjønt hvorfor folk gidder å ta seg tid til å lese bloggen min. Helt ærlig: det er ikke rart jeg ble kalt blogghore, seriosly. 

A relationship is only made for two, but some bitches don't know how to count.

Ooooouuuu... smak på den!

Jeg er helt ærlig avhengi! Replay, replay, replay.

Hva synes du om sangen? Har du hørt den før?

Hurra! Jeg har stusset litt over at det ikke er blitt en eneste kommentar i det siste, i forhold til det statestikken viser. Jeg har funnet ut av problemet, eller vent. Mamma fant ut av problemet, og kom litt sjenert og fortalte meg at jeg ikke hadde et kommentarfelt lengre. Noe annet jeg stusset litt over var at jeg fikk så mange fine meldinger på face hvor de kommenterte bloggen og innleggene mine. Nå er det fikset, og jeg har fått et eldgammelt design. Enda en gang, hurra.

Det er så merkelig at alt annet, til og med den minste ting, blir utrolig interresant når rommet skal ryddes.

Arkivinnlegg 

Jeg kunne ønske jeg ikke brydde meg om deg. Du fortjener ikke mine tårer eller mine tanker. Faktisk så fortjener du ingenting fra meg. Jeg hadde gitt meg et eneste løfte. Jeg skulle gi deg en siste sjanse. Gi oss en siste sjanse. Og denne gangen skulle jeg ikke gå før jeg hadde gitt deg alt. En siste sjanse til å prøve.

Jeg prøvde. Jeg ga deg alt jeg hadde. Jeg kunne ikke gjort noe mer. Nå er jeg helt utbrent. Den lille energien jeg fortsatt hadde brukte jeg på deg. Sier ikke det noe om hvor mye du betyr?

Jeg kan skrive hva jeg vil nå, for jeg vet at du ikke vil lese det. Du kan gjøre dette om til min feil så mye du vil - si jeg hadde for store forventninger. At jeg la for mye press på deg. At jeg la for mye i vennskapet vårt. At jeg prøvde å få deg til å være en person du ikke klarer å være. Og kanskje det er sant, kanskje jeg forventet for mye av deg, la for mye press, la for mye i ordene dine. Men hvis vi ser nøye etter vet vi begge at dette ikke handler om meg.

Jeg kunne gjort så godt som alt for deg. Gitt deg mer enn det jeg egentlig har. Hadde jeg virkelig betydd noe for deg hadde du gjort det samme for meg. Du ville prøvd. Ingen undskyldninger, ingen omveier, du ville prøvd.

Jeg har prøvd. Denne gangen var jeg sterk og gikk ingen steder før jeg hadde gitt deg alt. Og nå slipper jeg å lure. For en gang skyld vet jeg alt. Er det ikke rart? Vi gir og gir til personer vi ikke får noe tilbake fra. Vi prøver og prøver selv om personen ikke bryr seg en dritt. Men er det ikke det livet handler om? Er det ikke kun på den måten man finner ut hvem som er ekte og de som egentlig ikke bryr seg?

Det som virkelig er rart er at det likevel gjør så vondt å måtte gi slipp.

People always leave.

Helga ble koselig.

Dagen min i dag startet helt jævelig, enkelt og greit. Hvem er vel i det beste humøret 06:30 og vil bli kastet ut av badet? Ikke nok med det, men helgeplanene har også blitt kastet rett i søpla. Greit nok, pappa fyller 50 år og skal ha "fest" (som mamma liker å kalle det), jeg skal selvfølgelig komme. Samtidig er det 18 og 19-årsdag, som jeg plutselig må droppe. Ettersom jeg er ei oppdragen datter hadde jeg såklart tenkt til å stille opp og være med min kjære pappa i noen timer, men hvor fet er det å sitte å se på sine egne foreldre og resten av gjengen sørpe i seg alkohol og kose seg? Spar meg. 

Dagen startet jævelig, og den er ikke blitt mye bedre ettersom timene har gått. Jeg er lei av skole. 

Har du noen gang følt det på den måten at du elsker en person høyere enn noe annet, men samtidig er det noe som mangler? Din sjelevenn er plutselig bare blitt til en bestevenn? Likevel kan jeg ikke se for meg en verden uten han. Jeg vet ikke lengre hva jeg vil.

Jeg tenkte å bruke dautida på skolen til å poste noen bilder jeg tok i fotoperioden rett før jul. Helt ærlig gikk det over alle forventninger, personlig ble jeg mest fornøyd med det første bildet. 

Hva synes du? 
Hvilket likte du best? 

If you don't have a smile, I'll give you one of mine!