SKREVET: 23.04.2009 / KLOKKEN: 20:36


Jeg kunne aldri, absolutt aldri forestilt meg at jeg skulle få denne prisen. Jeg er kjempetaknemlig for å spille på håndballaget j14 2. Jeg kunne ikke tenkt meg noe bedre. Trene 4 ganger i uka, over 6 timer sammen med noen helt fantastiske og herlig jenter må være høydepunktet for dagen. Jeg vil bare takke alle sammen. Håndballjentene - jeg kunne aldri kommet dit jeg er i dag om jeg ikke hadde hatt dere der. Dere har alltid vært en stor støtte for meg, og vi har det gøy både på og utenfor banen! Familien - dere har virkelig vært der for meg, og stilt opp når det har vært litt motgang. Og, når det er sagt kan jeg ikke glemme; Rolf Bjarne og Tord - dere må være de beste trenerne uansett! HALLO, jeg hadde aldri kommet noen som helst vei om jeg ikke hadde hatt dere som hadde 'pushet' meg dit jeg er i dag. Og, jeg kan ikke annet enn å takke for at dere sendte søknaden.

Som sagt, jeg hadde aldri forestilt meg å vinne Beateprisen 09, og det er noe som betyr veldigveldigveldig mye. Tror i grunnen ikke det helt har gått opp for meg enda. *flau*

Dette ble litt av et "takkeinnlegg", men jeg setter veldig stor pris på dere jeg har rundt meg!

Legger ut en link om du ønsker å lese mer om selveste Beateprisen http://www.vipers.no/sider/tekst.asp?side=166 

sdc10526

beate

sdc10532

Hva syntes dere om at det blir delt ut en pris som skal minnes på Beate?



SKREVET: 17.04.2009 / KLOKKEN: 14:57


Vi er så rare, vi mennesker. Eller i alle fall en del av oss. Og jeg skal ikke si at jeg er noe annerledes, for det er det flere bevis på at jeg ikke er. På mange måter er vi alle selvskadere, med tanke på alt vi utsetter oss selv for. Ta for eksempel han du er litt av og på med, dere er aldri helt sammen, men dere flørter nesten bestandig, og du tar deg selv i å savne han om han ikke er der et øyeblikk. Du og alle rundt deg vet at du ikke har godt av å holde på sånn med han, for tankene du får hver gang han ikke svarer på den siste sms?en din om kvelden eller sender et signal det er umulig å tolke, river deg opp. Du kan regelrett sitte og se på deg selv drive deg selv til vanvidd ved å vente, ved å savne han og ved å fortsette.

Hvorfor sender vi melding til han vi vet ikke kommer til å svare? Eller viktigere: som vi vet ikke bryr seg?
-
For jada, du vet innerst inne at han ikke bryr seg om deg egentlig, han liker bare leken dere leker. Og du liker den også, fordi du har følelser inne i bildet, og for at du ikke skal slutte, later han som han har det han også. Men du vet at han spiller, innerst inne er du klar over det. Og hver gang du driter deg ut foran han, hater du deg selv like mye, for du kunne sett på situasjonen før den skjedde at den ville komme. Du nekter å innrømme for deg selv at han ikke er bra for deg. Så det blir til at du nesten tror at det er deg selv som er dårlig for deg.

Hvorfor trenger vi de vi vet ikke trenger oss, og som er de vi virkelig burde holde oss unna?

Hver gang du blir virkelig såret over noe han sier eller gjør, slipper du ikke taket. Det er nesten som om du holder hardere om det du vil skal skje. Du er forelsket i tanken på alt som kan skje om han forandrer seg og begynner å sette pris på deg. Men det skjer ikke. Han setter ikke pris på deg, og han ser ikke hva du tror du ser. Hver gang han sårer deg og sier noe feil, tilgir du han, fordi du tenker ?hva om han forandrer seg etter denne gangen??. Du er for redd for å miste den sjansen, så du henger deg på lasset.

Du er så opphengt i hva som kan skje med dere om han forandrer seg og gjør ting annerledes at du glemmer å se deg selv og oppfatte alt det vonde han gjør med deg. Du er så opphengt i hva du ønsker skal skje, at du glemmer fakta. Du lurer deg selv, og det du egentlig gjør, er at du mister kontrollen over eget liv, for han tar overhånd. Og ikke sant vi alltid lar ham? Du misshandler deg selv psykisk, og det verste er at du vet det selv. Men å gi slipp er vanskeligere enn å holde på det som skjer.

Hvorfor?




SKREVET: 14.04.2009 / KLOKKEN: 17:29





SKREVET: 14.04.2009 / KLOKKEN: 16:29


Modeller; Sanne, Frida og Ida. *fnise*



Hva syntes dere om antrekkene?
Hvilket antrekk likte du best?

 



SKREVET: 12.04.2009 / KLOKKEN: 23:09




1. Ingen har noen gang klart å lære meg forskjellen på høyre og venstre.
2. Spilte en gang fotball i 3 år.
3. Jeg får vel si at jeg lider av store humørsvigninger.
4. Er alltid en av de første som sovner.
5. Har alltid hatt en drøm om å bli låtskriver, men drømmen ble vel knust da jeg selv ble knust av kjærligheten.
6. Har aldri brukket noe. (ikke på meg selv i alle fall)
7. Jeg elsker å være forelsket.
8. Jeg liker å lese kokebøker.
9. Jeg veie ofte 1-2 kg ekstra etter med en gang jeg har spist.
10. Er allergisk mot pollen, gress og katter.
11. Sove mer eller mindre 7 timer hver natt.
12. Jeg irriterer meg over skrivefeil.
13. Er nesten alltid trøtt.
14. Jeg har fobi for mus og har mareritt om dem hele tiden. Ironisk nok er jeg også redd for katter og hester.
15. Jeg hater å dusje/føne håret når jeg er alene hjemme.
16. Når jeg ser at tallene på klokken er like (03:03, 20:20,13:13), kysser jeg alltid den høyre håndbaken min og ønsker meg noe.
17. Jeg dagdrømmer ofte.
18. Jeg blogger for å få orden på livet mitt, trenger et sted å 'puste ut'. Men, det hjelper ikke noe særlig.
19. Jeg kan pugge hva som helst, og huske det i to dager. Spør du meg etter tre dager, vil jeg ikke komme til å huske noen ting.
20. Jeg synes det er kraftig urettferdig at gutter skal få slippe å høre om mensen. Jenter har mensen en fjerdedel av livet sitt. Må vi jenter forholde oss til det, må gutta også.
21. Blir ganske fort sjalu. (absolutt ikke noe jeg er stolt av)
22. Jeg knytter meg lett til folk, og blir derfor lett såret.
23. Jeg har en sånn greie med at jeg ikke klarer å lukke igjen øynene i dusjen. (Jeg ser virkelig for mange filmer jeg ikke burde se)
24. Blir ekstremt lett sjarmert.
25. Jeg tror jeg har trippelt så sterke følelser som det man egentlig skal ha.
26. Jeg blir fort irritert når de som sitter ved siden av meg er hypre når jeg prøver å jobbe.
27. Jeg er ekstremt glad i å diskutere, og gir meg ikke lett.
28. Jeg er visst litt gretten om morgenen. (I følge min kjære mor)
29. Jeg elsker å skrive sanger/dikt. (Men, skriver som oftest på engelsk fordi jeg syntes det høres mer 'profesjonelt' ut.
30. Jeg er alltid kald på hendene.
31. Jeg elsker gitarmusikk og en dag skal jeg lære meg å spille gitar, helt selv.
32. Jeg driver med håndball, men musikken og låtskrivninga tar også en stor del av tiden min.
33. Jeg hater, bokstavelig talt hater edderkopper.

34. Når noen holder meg fast, og kiler meg skikkelig får jeg faktisk en nokså søt latter.

35. Etter min første, og sterkeste forelskelse har den gjort slik at jeg faktisk tror på kjærlighet ved første blikk, men at ekte kjærlighet finnes bare på film.

Noen som kjenner seg igjen av noen av punktene?

snapshot20090302








SKREVET: 12.04.2009 / KLOKKEN: 20:31




Med tanke på at 80% av bloggene her handler om sminke, oppturer/nedturer og følelser (++) så passet vel dette innlegget perfekt for akkurat min blogg. Jeg derimot, må katogorisere meg selv med overskriften min. Jeg kjenner det prikker litt i meg, nettopp på grunn av dette irriterende perfeksjonistiske syndromet. Det kan vel ikke kalles et syndrom, men i mine øyne er det kanskje det. Jeg er ikke blant de ekstreme, heldigvis. Jeg er ikke en perfeksjonist når det kommer til rydding, vasking, matlaging og skolearbeid. Sånne ting gir jeg nesten blanke faen i, skal jeg være ærlig. Men likevel, jeg søker perfeksjonisme over alt hvor jeg går. Ikke missforstå meg, jeg ser hvor galt den setningen kunne tolkes. Jeg ser ikke etter perfeksjonisme andre plasser enn hos meg selv, jeg ser ikke etter feil på andre - det var ikke hva jeg mente, det jeg mener er at det er en del av meg som sier "dette er ikke bra nok". Stemmen sier dette til meg selv, at jeg blir aldri bra nok. Og jeg vet det selv. Det finnes alltid noen som er bedre, og noe som er galt hos meg. Nå høres jeg hard og overfladisk ut, og jeg er nok det - men bare mot meg selv. Det er jo ikke uten grunn at jeg er sånn, men det skal jeg ikke gå videre inn på.

La oss ta et eksempel, volum på musikk. Jeg klarer ikke tanken på å ha volumet på foreksempel tallene 13, 15, 17 osv. Tall som ikke er partall. Jeg blir helt desperat, og når jeg hører på musikk så er ikke tallet 17 aktuelt, da er det enten 16 eller 18. Det samme gjelder når familien sitter i bilen og hører på musikk, så skrur moren min ned volumet ned på 7, og jeg bare MÅ trykke knappen på 6. Sykt? Nei, en smule overdreven besettelse av perfeksjonisme på volumtallet vil jeg heller kalle det. Altså, bare litt sykt.

Noe annet jeg også føler jeg må ha kontroll over er nettopp rettskriving. Jeg klarer selvfølgelig ikke å rette alle mine feil, og jeg ser heller ikke alle feilene mine, men OM jeg ser dem, så retter jeg dem på flekken selv om det er så lite som en og/å feil. Jeg bare rette dem, det gjør så vondt å lese feil i en tekst. Spesielt om det er min egen. Vet du hvor lang tid jeg bruker på å skrive en bloggtekst? Lengre enn gjennomsnittet, antakelig. Jeg kan bruke opp til flere timer, fordi jeg tar pauser når jeg skriver, og må lese gjennom den minst 5 ganger for å sjekke feil og gjentakelse av ord. Noen ganger skjer det jo feil og ordgjentakelser, men det unnskylder jeg meg med at jeg bare er et menneske. Et 14 år gammelt menneske.

Jeg har også en ting med bilder. Det er herlig å se et "perfekt" bilde, enten av et dyr, en utsikt eller av en person. Jeg blir ofte veldig interessert om jeg kommer inn på en profil på nettby eller lignende, hvor det står at de er fotograf eller liker å ta mange bilder. Da blar jeg gjennom de, og det tar ikke lang tid for å se om de er flinke eller ikke. Jeg sier ikke at jeg er så perfeksjonist når det kommer til å ta bilder selv, om jeg synes et selvtatt bilde er fint, så legger jeg det ut uten å tenke så veldig mye over det.

Jeg er langt i fra ekstrem, heldigvis. Jeg trenger ikke rette på ting som henger feil på vegger, eller om en gjenstand står litt i feil i kontrast til resten av møblene. Jeg utvikler meg hele tiden sånn sett, og det er hva som gjør det så irriterende og vanskelig for meg å skrive ferdig boken min. Jeg blir ALDRI fornøyd med hva jeg skriver, det er alltid en feil i en setning, ikke grammatisk sett, men i ord-leggingen. Og etter hvert som jeg blir flinkere og flinkere i skrivingen, så blir jo det jeg skrev for noen måneder siden helt feil. Jeg kan ikke komme på èn eneste tekst jeg er 100% fornøyd med. Det er antakelig fordi jeg aldri tillater meg det. Jeg er aldri fornøyd med meg selv, skrivingen, hva jeg gjør, hva jeg har - ingenting. Det gjør meg utrolig grådig og egoistisk i tanke på hvordan andre mennesker har det i verden. Jeg har også generelt et ganske dårlig selvbilde, men det har litt noe med å gjøre at jeg virkelig ikke fordrar personer som digger seg selv. Når man ser en person som viser at han/hun elsker seg selv, får jeg lyst til å spytte dem i trynet. Enkelt og greit fordi de gjør seg selv ekkel, SELV om de ser bra ut.


sdc10321

Dette katogoriserer jeg som et "perfekt" bilde. Og det er til og med selvtatt :-)



SKREVET: 07.04.2009 / KLOKKEN: 20:54


Til deg, som en gang var min aller beste venn.

Hvorfor skal alt være så innvikla og komplisert? Hvorfor kan ikke alt bare være enkelt og sånn som det en gang var? Hvorfor kan vi ikke snakke sammen som vi en gang gjorde? Du var jo den beste vennen i hele verden. Det var ikke en ting jeg ikke kunne si til deg. Enten det var trist eller verdens beste nyheter, så satt du alltid i grunne klar og venta, enda du egentlig visste hva alt dreide seg om før jeg åpnet munnen. Du leste meg som ei bok, og det største savnet nå er å ikke kunne kalle deg "min bestevenn". Jeg har alltid vært stolt over å ha ei jente som deg, men før jeg visste ordet av det var det ikke oss lengre. Hadde jeg visst at jeg ville skli bort i fra deg på den måten vi har gjort nå, ville jeg aldri byttet skole. Ville aldri gått en dag uten deg om jeg visste det kom til å ende slik det er nå.

- Jeg husker de lange kveldene, da vi satt å så på film. Bare du og jeg, og vi trengte ikke å si noe i det hele tatt. Vi flirte av de samme tingene, og skvatt som regel av det samme når vi tok motet i oss å skulle se grøssere langt utpå natta. De lange sommerkveldene, alle forelskelsene og ikke minst tilliten jeg hadde til deg.

En venn som en gang visste alt om meg, alt som går ann å vite. En jeg delte alt med, ble plutselig borte.

Nå vet jeg omtrent ingenting om deg, hører bare ryktene og tror det verste om deg. Vi er som to helt ukjente personer for hverandre. Jeg savner tiden som var, og ikke minst jeg savner deg. Jeg vet at uansett hva jeg gjør eller prøver vil det aldri bli som det en gang var. Men jeg kan vel alikavell håpe at du forstår at jeg virkelig savner deg.

Vi hadde vel en gang et løfte som sa at vi alltid skulle holde sammen. Uansett hva som skjedde skulle det være oss to. Jeg vil for det første bare takke for de helt fantastiske 3 årene jeg hadde sammen med deg, og når det er sagt har jeg aldri møtt ei jente som deg. Du var som ei søster for meg, vi var så like! Vi kranglet som søstre, vi snakket sammen som søstre og vi forstod hverandre som søstre. Vår intense og perverse humor, er noe av det jeg sitter igjen med og ler og ler og ler. Tenk tilbake da, tenk på alle de minnene våre! Det jeg har igjen er bildene, og det er bilder som vil være gull verdt helt til det uendelige.

Jeg savner deg virkelig, og jeg glemmer deg aldri, 'bestevenn'.


snapshot200904024





SKREVET: 07.04.2009 / KLOKKEN: 20:51




Sangen vekker opp de vakreste minnene.



SKREVET: 07.04.2009 / KLOKKEN: 20:48



- Kai Koss (KK), vender motvillig tilbake til hjemstedet sitt 19 år etter at han rømte fra sin grusomme mor. Moren er død, og KK har arvet det nå forfalne huset han vokste opp i. Han ønsker bare å gjøre opp boet og forlate stedet. Men med arven følger en rekke mørke hemmeligheter.

- Jeg må jo bare begynne med at jeg holdt på å tisse på meg. Jeg syntes filmen var dritskummel. Jeg har aldri hatt noen problemer med å se skumle filmer, det har alltid vært et høydepunkt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få utrykket meg, men den var dritskummel. Det begynte liksom fra første scene.

Spør du meg var filmen litt merkelig, og veldig vanskelig å forstå. Jeg skjønte liksom pointed når jeg var kommet ut av kinoen 10 minutter etterpå. (det sier litt, hm, ikke vel?)

Jeg anbefaler filmen for dere som liker grøssere. Ikke fordi filmen var så veldig bra, det syntes jeg ikke. Manuset må vel diskuteres og sånt. Og jeg ville sagt at Kristoffer Joner var den største delen for at filmen faktisk ble så skummel som den ble.



SKREVET: 07.04.2009 / KLOKKEN: 20:41




How is it that you can look at us and only see you

You can look at one but, never would you ever see two

You can live a lie and never be true

It's so funny now, how completely i can see you


Jeg legger ikke ut sangen, og et stykke av teksten fordi jeg syntes den er innmari kul. Denne gangen er jeg faktisk bevist på å rette det mot en gutt jeg syntes har blitt en idiot. Du leste riktig, bokstavelig talt en idiot som kun tenker på seg selv. Fra å være den gutten som tenkte på alt og alle, han som ikke snakket stygt om noen og hatet å krangle er gått over til å være en som kun tenker på seg selv, hva som er best for han, samtaleemnet for gutten er nettopp det å snakke drit om andre og sist men ikke minst han legger selv opp til kangler og diskusjoner omtrent hver eneste dag.

Christopher krohn, hvor er du egentlig blitt av?




SKREVET: 07.04.2009 / KLOKKEN: 20:37


~ ~ ~

one day you're gonna look back and say; damn, that girl really loved me!
~ ~ ~




SKREVET: 07.04.2009 / KLOKKEN: 20:35


Det er rart hvordan følelser og forelskelse kan gjøre at du ser noe som ikke eksisterer. Du kan få følelser for en person du selv innerst inne vet det aldri kan fungere med. Du vet det er feil, men likevell klarer du ikke innse det. Du lager et eget bilde av han inni hodet ditt. Han blir kjekkere enn i virkeligheten, snillere, flinkere og mer hjelpsom. Han blir rett og slett perfekt!

Det er ikke før du har blitt lei, eller såret du ser hvor tullete alt sammen var. De boblene følelsene som gjorde at han virket perfekt forsvinner og du sitter igjen og undres hvordan alt engang kunne føles så riktig. Kanskje forelskelsen fikk deg til å glemme at han var egositisk og selvsentrert? Kanskje han var lat og giddalaus? Det blir tydelig i ettertid. Men hvordan kan det ha seg at følelser kan være så sterke at slike ting helt forsvinner i forelskelsesrusen? Kanskje er han mange år eldre enn deg og på en helt annen fase i livet? Kanskje dere har grunnleggende ulike meninger om hva som egentlig er viktig? Kanskje han er for glad i seg selv til å ofre noe som helst for din del?
.. Der og da, mens forelskelsen blomstrer, ser man ikke sånt. I ettertid er det så åpenlyst at du får lyst til å skrike, hyle og gjemme deg bort.

Hvordan kan en enkelt følelse ha så mye å si på hva en får med seg og hvordan en opplever ting?


263byv8



SKREVET: 07.04.2009 / KLOKKEN: 20:28


Etter Valentine's day har jeg sittet igjen med en klump i magen, en klump som hele tiden forteller meg at jeg har vært singel i over ett år nå .. Ble jeg så såret sist jeg ble dumpet fra min første store kjærlighet at jeg ikke tørr å forelske meg igjen? Har jeg fullstendig angst for å binde meg til noen og ikke leve livet fullt ut framover slik jeg har planer om? Veeel.. Det har hvertfall ikke noe med at det ikke finnes gutter på denne planeten, for det gjør det. Og mine erfaringer nå for tiden har gjort meg svært usikker på det jeg har vært sikker på hele tiden, min smak for gutter. Når han logger på MSN, så hamrer hjertet mitt fortere enn det ville gjort om jeg hadde løpt herfra til Oslo, jeg har såååå lyst til å skrive til han med en gang, men tenker alltid å vente til han skriver til meg først, noe som hender i ny og ne. (Men som oftest klarer jeg ikke å vente lenger enn fem minutter) Og, når det piper på telefonen håper jeg at det er fra han, og om det er fra han, så blir jeg rett og slett så glad at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Men uansett hvor betatt jeg har blitt av denne gutten, tenker jeg at jeg burde bare komme over han. Men, slike ting tar tid.

En dag jeg skulle ta av meg et plaster, som hadde vært på i ett par dager, så tenkte jeg at det skulle bare rives fort av, så det ikke skulle gjøre så vondt. Og det er jo det de sier med de fleste ting, få det overstått og "riv det av", så gjør det mindre vondt. Og i mens jeg stod og tenkte det, og tenkte at ; "ahaaa, kanskje jeg skal kutte kontakta med han og gjøre det raskt og enkelt", så dro jeg plasteret av sakte, og det gjorde ikke litt vondt engang. Så tenkte jeg også på ordtaket "tiden leger alle sår" .. og det er så utrolig riktig. La tiden løse problemene sier bare jeg, løser til og med panikken ved å dra av et plaster! Dermed tenkte jeg at jeg får heller slutte å stresse med å tenke at jeg har blitt betatt av denne gutten, og heller la tiden la denne forelskelsen visne.

Er du forelsket for tiden? Eller vil du fortelle om en gang du har vært superforelsket?

missyou


~ frkfrida ~



SKREVET: 07.04.2009 / KLOKKEN: 20:22


Nei, dere gjør ikke det. Når folk ser meg, uansett hvor jeg går, får de fordommer. Det er greit, jeg fordømmer folk selv, det er menneskelig å vurdere andre. Gutter gjør det med andre gutter, og jenter med andre jenter. Vi sjekker ut konkurrentene, og blir da som regel forbanna om konkurrenten overgår oss selv. Men, jeg vil da påpeke noen ting med meg selv som ofte blir missforstått;

- Sminke. Jeg, som de fleste jenter gjør, bryr seg om hvordan de ser ut. Jeg vil si jeg bruker over gjennomsnittet av sminke, men jeg prøver alltid å ikke overdrive. Når de fleste ser meg tenker de antakelig "sminkedukke som ikke tenker på noe annet enn speil." Dette er feil, folkens, veldig feil. Jeg har min måte å føle meg bra på, jeg føler ikke at jeg overdriver i forhold til andre jenter jeg ser, med to tonn brunkrem i ansiktet og 1000 lag maskara, glitter over hele seg og klissete hår. Jeg har ikke skolder(veldig viktig :b), det er det styggeste som fins. Om du mener jeg overdriver, bruker du enten ingen sminke selv eller bare et par maskara-lag. Og kan generelt lite om sminke.

- Krangling. Jeg blir ofte omtalt som ei kranglekjerring. Og det er greit, jeg liker å lage bråk. Jeg liker å diskutere, det gir adrenalinkick. Men, jeg liker ikke å diskutere på feil grunnlag, eller av ingenting, jo mer engasjerte motargumentene er, jo morsommere er det. Jeg hater usakelighet, i sammenheng med diskusjon. Og, jeg blir ofte omtalt som en "tastaturkrangler." VEL, tenk dere om selv, går dere bort til noen og plutselig tar opp et emne, og begynner å diskutere høylytt? Nei. Om jeg irriterer meg over noe, og sitter på PCen, så skriver jeg det jo selvfølgelig ned. Og da starter automatisk en diskujon. Jeg har ingen problemer med å diskutere "face to face", og om du har noe å ta opp med meg, så ikke nøl et sekund, uavhengig om jeg er online eller står noen meter unna deg.

- Rykter. De fleste rykter om meg er usanne, og om du har noen å komme med; la meg få høre dem, det er bare bra.


Om dere har fordommer om meg, og synes jeg virker som ei sminkejente som ikke tenker på annet enn fest og rote med flest mulig; så har dere her er skriftlig bekreftelse på at den "ytre" siden lyver.

snapshot2009040514



~ frkfrida ~



SKREVET: 07.04.2009 / KLOKKEN: 20:19


Hvorfor klarer ikke enkelte mennesker å finne sitt eget utseende? Hvorfor skal de kopiere en venninne eller et idol, etter punkt og prikke? Det er så dumt å se på, når de kommer side om side; du ser lett hvem som er wannabe'en. Er det godt å stå opp av sengen, og tenke "jeg er ikke meg."? Jeg ser flere og flere jenter som prøver så hardt de kan, for å ligne på andre "penere" jenter. Jeg sier ikke at litt kopiering er feil; om du har en kjendis som du ser veldig mye opp til, og prøver å ligne litt på han/henne, så er det jo noe annet. Nå snakker jeg om eksakt kopiering; sminke, hårfrisyre, klær, stil og attitude.


Jeg har flere personer og idoler, men kopierer dem aldri på samme måte som jeg ser andre gjør. Det er en forskjell på å beundre noen, og å ta andre's identitet!

Noen som har opplevd det samme - sett kopier av andre?

jealous1231870923


~  frkfrida ~



SKREVET: 07.04.2009 / KLOKKEN: 20:15


I dag vil jeg ta opp et av de vanskeligste tema å bli klok på; Kjærligheten, og det å elske.
Dette vanskelige ord, som vi alle tror vi vet hva er, men som så mange av oss sliter med. Først av alt vil jeg gjerne fastslå følgende fakta; Å elske er risikabelt - og kjærligheten er full av feller. Når den manifesterer seg, ser vi bare lyset den utstråler, men ikke skyggene den skaper. Og den som elsker må også lære seg å miste og å lære å finne seg selv igjen. Dette høres jo veldig dramatisk ut. Men ingenting gjør så godt som å elske og bli elsket igjen, og ingenting er så vondt som å elske og miste den man elsker.

Vi har alle opplevd smerte i forhold til det å elske. Og fordi vi har hatt det vondt, føler vi at universet omkring oss ikke vil oss vel. Vi har alle minst en gang forsøkt å elske av hele vårt hjerte, og om kjærligheten tar slutt sitter vi igjen med følelsen av å bli tråkket på, at vi blir forrådt. Vi har lært at gud er kjærlighet. Men hvorfor bryr han seg da ikke mer om følelsene mine? Gud er kanskje kjærlighet, men det er desverre ikke gud som forstår den best.

Det er lett å miste kjærligheten. Etter som forelskelsen går over, og dagliglivet tar kontrollen over oss igjen, kommer sakte angsten, usikkerheten og uviljen mot å gripe det mirakuløse. For i morgen kan alt ta slutt, og vi sitter igjen med smerten.

Den er som et terningsspill. Det blir kaster en terning, og ingen spør oss om vi vil være med på leken eller ei. Terningene bryr seg ikke om du forlater en mann eller kvinne, et hus, et arbeid, eller en hel drøm. Terningene gir blanke i det faktum at du har et liv der hver ting har sin plass, og at ethvert ønske kan bli virkeliggjort gjennom arbeid og utholdenhet. De tar ikke hensyn til våre planer og våre håp; et eller annet sted der ute i universet kastes det terning ? og du blir valgt. Fra da av er det å vinne eller tape et spørsmål om tilfeldigheter.

Heldigvis så opplever mange at vinden så langt har blåst i deres retning. Men husk at vindene er like lunefulle som været. Kjærligheten pleies og den må kjempes for. Hvert år, hver måned, ja hver dag om en skal være så heldig å få fortsette å ha sin 'kjære' ved sin side.

- Og det er derfor bedre å tape noen slag i kampen for sine drømmer og sin kjærlighet, enn å bli beseiret uten en gang å vite hvorfor du slåss.
Dette ble en veldig lang blogg, men jeg vil gjerne komme med et lite ord til slutt i forhold til disse alvorlige betraktningene om spørsmål i vår tilværelse, altså det å elske: Husk at som oftest går alltid de nærmeste sammen for å hjelpe oss å slåss for drømmene våre, samme hvor tåpelige de kan virke. 

Du vet selv hva som skal til for å få oppfylt DIN drøm. Nettopp fordi de er våre drømmer, og det er bare vi som vet hva det koster oss å drømme dem.

fyounglovebymf1a6131





SKREVET: 07.04.2009 / KLOKKEN: 18:28


Woho, endelig en ny blogg. Og, for første gang tok jeg mote i meg selv og faktisk for en gang skyld skal jeg prøve blogg.no, og kutte ut blogspot. Er helt ny, og ønsket å prøve dette, men jeg ser jo allerede nå at dette vil ta sin tid å lære seg alt ved blogg.no. Som jeg sa, jeg vil komme til å legge ned den gamle bloggen (www.frk-frida.blogspot.com) og prøver så godt jeg kan her. Jeg trenger sansynligvis litt hjelp. Noen frivillige? hehe.

Vi blogges, vel!







hits